I think I'm going down again

Du kan det med å få meg i ræva humør.
Hver gang jeg blir sikker på at jeg mangler de fleste menneskelige følelser (som jeg forresten absolutt ikke trenger), får jeg slengt noe i trynet, noe som får inni meg til å kollapse og innse at ikke er jeg bare like svak som alle andre, men også litt ekstra sårbar. Og selv om jeg liker å tro at jeg er pro' på følelser, er jeg visst ikke det alikevel. Det er fysisk umulig for en sekstenåring å kunne noe slikt. Jeg lærer ingenting. Jeg får ikke mer erfaring for hver dag som går. Er jeg for dum til dette?

Men jeg liker ikke å innrømme sånt, da.
Så jeg later bare som ingenting.
Og det hjelper. Jeg heles fort. Alt går over, og det er jeg glad for.
Meeen innerst inni sitter det fast, fordi jeg husker alt. Skulle ønske jeg kunne glemme de uviktige småting like fort som jeg presterer å glemme de viktige tingene.
Samtidig som det er litt deilig på å huske. Litt fint å skremme folk ved å fortelle dem at de har sagt det og det, på det og det tidspunktet.
Eller noe sånt.

Haha, så rotete. Meeen slikt skjer når jeg skal skrive ned tankene mine. Herregud så teit.
Men jeg er i alle fall skuffa over meg selv. Akkurat nå ville jeg ha gitt mye for å være apatisk. Men neida, jeg sitter her med en klump i halsen som jeg vet ikke forsvinner før jeg tvinger meg selv til å tenke på noe annet. Og det må jeg gjøre, for jeg har ikke noe valg.
Det er over. Jeg er ferdig.

Og jeg er imponert over å faktisk gidde/klare å trykke på lagre+publiser-knappen. *trykker*

Nobody here.

Spank it, son

hits