12.des.2009

N er det faktisk tolv dager igjen til julaften, og jeg gleder meg til og med litt, samtidig som jeg er fullt forberedt p at jeg kanskje ikke fr det jeg vil ha og snt, men det er irrelevant.

For en uke siden hadde jeg atter en Andreas-besk, og selv om ingen av oss husker spesielt mye fra det, synes jeg likevel at det var koselig. (Rent bortsett fra at jeg verken fikk sove eller spise mens han var tilstedet, og det irriterte livet av meg.) Jeg tror faktisk han kurerte telefonskrekken min, for jeg prater tydeligvis med gud og enhver mann n uten skjelve som en idiot og bli helt panisk etter to minutter. (I natt snakket jeg forresten med Tor Einar i en time ca, og det var svrt hyggelig ettersom han ringte snn helt plutselig og jeg dde litt frst, men s gikk det bra.)
Om sytten dager skal jeg til Troms og feire nyttrsaften sammen med 'dreas, og jeg skulle virkelig nske dette skjedde for et r siden. Eller at det som skjedde da, ville heller tatt sted n. Da hadde ting vrt s mye bedre. Men jeg skal ikke klage! For jeg gleder meg nemlig s mye som jeg klarer til se bsjungen igjen, han er s bra.

I det siste har jeg ikke hatt det s veldig bra, for si det snn. Om morgenene utsetter jeg vekkerklokka til senere, noe jeg aldri har gjort fr, og nr jeg endelig vkner, er det s inni helvetet vanskelig komme meg opp at jeg hadde gitt opp om det ikke var for skolen og slikt. Jeg prver overbevise meg selv om at jeg har det bra (noe som i grunn stemmer), men hodet mitt nekter tro det og leter etter den mrke siden p alt. Jeg savner virkelig den tiden da jeg forelsket meg og kunne grte av ting. Det er forferdelig, for det er n jeg vil vre forelska som aldri fr. Meeen selvkontrollen min lar meg ikke gjre det! Den beskytter meg mot skuffelse s iherdig at det har blitt meg til skade. Eneste jeg kan fle n, er sorg, tristhet, kanskje irritasjon p de beste dagene. All glede er et skuespill, men det er noe jeg m gjre, for ellers blir folk rundt meg skuffa elns.

Og s var det denne lengselen. Jeg lengter etter en togtur. Slik som den vi hadde i juni, da jeg dro til Stockholm med klassen min. Jeg husker veldig godt at jeg stod ved vinduet i gangen og det var pent og jeg kjente vinden mot ansiktet mitt og s den bl himmelen med de fine skyene, og de grnne engene med glimrende elver og litt skog innimellom, og da jeg s meg rundt, kunne jeg se stvet danse i den tunge, varme lufta i toget. Og det stakk s fint i hjertet hver gang vi kjrte forbi de greierne som lager bjellelyd~ jeg vil s gjerne oppleve slikt igjen. Men jeg vet s altfor godt at det gr ikke uansett hvor sterkt man nsker det, s jeg lever nrmest p gamle minner og opplevelser, ting jeg aldri glemmer.

Over til mindre interessante ting: bup har ditchet meg totalt, og jeg orker ikke mase mer p dem. N har jeg vrt der en gang og fikk snakke med noen, men mtte lpe for jeg skulle ned til pierceren, oooog etter dt har jeg ikke hrt en dritt fra dem. Akkurat nr jeg faktisk trenger (og tydeligvis klarer) fortelle hva som er galt. Det forbannede systemet deres gjr meg nesten litt sint, men tror ikke jeg bryr meg spass nok til ta det nrt meg.

Og n har det blitt mrkt ute uten at jeg la merke til det. Tror jeg m ned p kjkkenet og rydde der, vet virkelig ikke om jeg vil lage middag, selv om mamma ba meg om det. Jeg klarer ikke.

Skulle egentlig legge ut noen bilder, men fr gjre slik som jeg vanligvis gjr og lar det ligge til neste gang. Jeg tar ingen fine bilder for tiden uansett. Noen m be meg om skjerpe meg, tror jeg.

Snn. Ciaooo.
/END MEGAKJEDELIG INNLEGG. ):

Nobody here.

Spank it, son

hits