12.des.2009

Nå er det faktisk tolv dager igjen til julaften, og jeg gleder meg til og med litt, samtidig som jeg er fullt forberedt på at jeg kanskje ikke får det jeg vil ha og sånt, men det er irrelevant.

For en uke siden hadde jeg atter en Andreas-besøk, og selv om ingen av oss husker spesielt mye fra det, synes jeg likevel at det var koselig. (Rent bortsett fra at jeg verken fikk sove eller spise mens han var tilstedet, og det irriterte livet av meg.) Jeg tror faktisk han kurerte telefonskrekken min, for jeg prater tydeligvis med gud og enhver mann nå uten å skjelve som en idiot og bli helt panisk etter to minutter. (I natt snakket jeg forresten med Tor Einar i en time ca, og det var svært hyggelig ettersom han ringte sånn helt plutselig og jeg døde litt først, men så gikk det bra.)
Om sytten dager skal jeg til Tromsø og feire nyttårsaften sammen med 'dreas, og jeg skulle virkelig ønske dette skjedde for et år siden. Eller at det som skjedde da, ville heller tatt sted nå. Da hadde ting vært så mye bedre. Men jeg skal ikke klage! For jeg gleder meg nemlig så mye som jeg klarer til å se bæsjungen igjen, han er så bra.

I det siste har jeg ikke hatt det så veldig bra, for å si det sånn. Om morgenene utsetter jeg vekkerklokka til senere, noe jeg aldri har gjort før, og når jeg endelig våkner, er det så inni helvetet vanskelig å komme meg opp at jeg hadde gitt opp om det ikke var for skolen og slikt. Jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg har det bra (noe som i grunn stemmer), men hodet mitt nekter å tro det og leter etter den mørke siden på alt. Jeg savner virkelig den tiden da jeg forelsket meg og kunne gråte av ting. Det er forferdelig, for det er nå jeg vil være forelska som aldri før. Meeen selvkontrollen min lar meg ikke gjøre det! Den beskytter meg mot skuffelse så iherdig at det har blitt meg til skade. Eneste jeg kan føle nå, er sorg, tristhet, kanskje irritasjon på de beste dagene. All glede er et skuespill, men det er noe jeg må gjøre, for ellers blir folk rundt meg skuffa elns.

Og så var det denne lengselen. Jeg lengter etter en togtur. Slik som den vi hadde i juni, da jeg dro til Stockholm med klassen min. Jeg husker veldig godt at jeg stod ved vinduet i gangen og det var åpent og jeg kjente vinden mot ansiktet mitt og så den blå himmelen med de fine skyene, og de grønne engene med glimrende elver og litt skog innimellom, og da jeg så meg rundt, kunne jeg se støvet danse i den tunge, varme lufta i toget. Og det stakk så fint i hjertet hver gang vi kjørte forbi de greierne som lager bjellelyd~ jeg vil så gjerne oppleve slikt igjen. Men jeg vet så altfor godt at det går ikke uansett hvor sterkt man ønsker det, så jeg lever nærmest på gamle minner og opplevelser, ting jeg aldri glemmer.

Over til mindre interessante ting: bup har ditchet meg totalt, og jeg orker ikke å mase mer på dem. Nå har jeg vært der en gang og fikk snakke med noen, men måtte løpe for jeg skulle ned til pierceren, oooog etter dét har jeg ikke hørt en dritt fra dem. Akkurat når jeg faktisk trenger (og tydeligvis klarer) å fortelle hva som er galt. Det forbannede systemet deres gjør meg nesten litt sint, men tror ikke jeg bryr meg såpass nok til å ta det nært meg.

Og nå har det blitt mørkt ute uten at jeg la merke til det. Tror jeg må ned på kjøkkenet og rydde der, vet virkelig ikke om jeg vil lage middag, selv om mamma ba meg om det. Jeg klarer ikke.

Skulle egentlig legge ut noen bilder, men får gjøre slik som jeg vanligvis gjør og lar det ligge til neste gang. Jeg tar ingen fine bilder for tiden uansett. Noen må be meg om å skjerpe meg, tror jeg.

Sånn. Ciaooo.
/END MEGAKJEDELIG INNLEGG. ):

Nobody here.

Spank it, son

hits